Knausgårds "Min kamp" i fem delar är som landskap utan gräns där det sekulära sökandets ständiga oro skildras på ett skickligt sätt. Precis som hos Proust är texten som havsvågor, utan konventionell uppbyggnad av innehåll eller intrig, utan trist schablonisering av vad det är att "berätta", utan medelmåttigheten som dominerar vår tids nordiska litteratur.
Och som hos Proust finns en underliggande (fenomenologisk?) filosofi. En programförklaring finns i del 1 (av tills nu 5 delar) där författaren har stött på Nietzsche, som säger:
"vi har tilmålt verden en verdi ved hjelp av kategorier, som gjelder for en rent fingert verden".
Och Knausgård fortsätter:
"En fingert verden?
Ja, verden som overbygning, verden som ånd, vektlös og abstrakt, av samme stoff som tankene er vevet av, og derfor noe de kan bevege seg uhindret gjennom. En verden som etter trehundre år med naturvitenskap ligger mysterielos tilbake. Alt er forklart, alt er begrepet, alt ligger innenfor det menneskeliges forståelseshorisont, fra det aller storste, universet, hvis eldste observerbare lys, altets ytterste grense, stammer fra dets fodsel for femten milliarder år siden, til det aller minste, atomkjernens protoner og neutroner og mesoner. Selv de fenomener som dreper oss, for eksempel alle de bakterier og virus som trenger inn i kroppene våre, angriper cellene våre og far dem til å vokse eller do, kjenner vi til og forstår.
Lenge var det bare naturen og dens lover som slik ble abstrahert og gjennomlyst, men nå, i bildestormenes tid, gjelder det ikke lenger bare for naturens lover, men også for dens steder og mennesker. Hele den fysiske verden har blitt loftet opp i denne sfaeen, alt har blitt innlemmet i det imaginaees veldige rike, fra Sor-Amerikas regnskoger og Stillehavets oyer ti l Nord-Afrikas orkener og Öst-Europas grå og slitte byer. Tankene våre er overflommet av bilder av steder vi aldri har vart på, men likevel kjenner, mennesker vi aldri har truffet, men likevel er fortrolige med, og langt på vei lever vårt liv i forhold til. Folelsen det gir av at verden er liten, tett omsluttet om seg selv, uten åpninger mot noe annet, er nesten incestuos, og selv om jeg visste at den var dypt usann, siden vi egentlig ikke vet noen ting om noe, kom jeg likevel ikke unna den. Den lengselen jeg alltid kjente, som noen dager var så stor at den nesten ikke lot seg kontrollere, sprang ut fra dette.
Det var delvis for å lindre den at jeg skrev, ved å skrive ville jeg åpne verden, for meg selv, samtidig som det også var det som gjorde at jeg mislyktes. Folelsen av at framtiden ikke finnes, at den bare er mer av det samme, betyr at enhver utopi er meningslos.
Litteraturen har alltid vaert beslektet med det utopiske, så når det utopiske mister mening,gjor også litteraturen det. Det jeg forsekte på, og som kanskje alle forfattere forsoker på, hva vet jeg, var å bekjempe fiksjon med fiksjon. Det jeg burde gjore, var å bejae det eksisterende, bejae tingenes tilstand, altså boltre meg i verden istedenfor å lete etter en ve, ut av den, for på den måten ville jeg utvilsomt få et bedre liv, men det klarte jeg ikke, det kunne jeg ikke, i meg hadde noe stivnet, en overbevisning stod fast, og selv om den var essensialistisk, dvs. utidsenlig, og i tillegg romantisk, kom leg ikke forbi den, av den enkle grunn at den ikke bare var tenkt, men også erfart, gjennom disse plutselige tilstandene av klarsyn, som vel alle kjenner, hvor man i noen sekunder ser en helt armen verden enn den man bare oyeblikket tidligere befant seg i, hvor det er som om verden trer fram og en kort stund viser seg, for den faller inn i seg selv igjen og etterlater alt som for ..."
Att vara rädd för "essentialismen" - det är problemet som Knausgård skildrar på ett utomordentligt känsligt sätt. Den moderna fördomen säger "otidsenligt" eller "utopi" om det som inte anpassar sig till modernitetens sekulära meningslöshet. Samma problem finns i skolsalarna, på universiteteten. Jag brukar förskriva lite Nyblaeus eller Boström i lagoma doser för den sjukdomen. Och räcker inte det tar vi Hegel. Det finns naturligtvis ingenting otidsenligt när det gäller Summum Bonum, det goda livet i Kristus, dynamiken i sanningen.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar